Heim igjen!

Det er 80 år siden freden kom til Norge - etter fem vonde år med krig. Tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms foregikk fra oktober 1944 til mai 1945, og var et sentralt ledd i tysk tilbaketrekning i Nord-Norge. La oss aldri glemme!
I Fiskerens Venn, 1945, skrev daværende generalseretær O. Dahl-Goli om hans møte med Sara som reiste hjem igjen for å bli med å bygge opp det nedbrente land:

«Lofoten» damper for full fart nordover langs leden. Det er sol og sommer, og en lett bris leiker så lett omkring oss.

Det er yrende liv om bord. Hver plett på dekk og under dekk er opptatt. Hundrede av mennesker er stuet sammen, men hva gjør vel det når det bærer nordover mot midnattssolens land. Fem lange krigsår er forbi. Vi har følt oss som fanger alle, og er nå blitt fri. Mange må nå få tilfredsstille sin lengsel etter igjen å få oppleve en sommer uten natt. Det er «spenningens land», det fagre land der nord vi stemner mot.
Men de fleste i dag er ikke vanlige feriereisende. Du ser dette på klesdraktene og alt hva disse reisende har med seg. Det er kjeler og spann. Gårdsredskaper og fiskevegn, ja endog kalver, grisunger og sauer. På mellomdekket er alt som et eneste virvar. Det er noen av de tvangsevakuerte fra Finnmark som er på heimvei igjen. Bare noen få har lugar. De fleste må nok holde til på dekk i flere døgn, men praten går livlig på norsk, samisk og kvensk. De ser alle så glade ut. De er på heimvei. Heimene ligger nok i grus, skjendet og brent, men heimlengselen driver dem nordover igjen. Intet sted er som Finnmark.

Borte ved styrbords rekke står en liten kasse med to geitekillinger. De breker og jamrer seg og liker ikke reisen. De vet jo ikke noe om den store oppgave de har fått, å være med å gjenreise Finnmark. Ved siden av kassen på en stor klesbylt sitter gamle Sara med en gråspraglet katt på fanget. Jeg har hørt de har nevnt hennes navn flere ganger så jeg synes nesten jeg kjenner Sara. Hun sitter og styrker katten etter hårene, mens hun smånynner: «Å eg veit meg eit land langt der oppe mot nord.» Blikket er likesom så langt, langt borte, og det leiker et smil om munnen. Hun ser så uendelig lykkelig og tilfreds ut, tross klær og ansikt vitner om fattigdom og slit.

Jeg får lyst å prate med Sara, og går bort til henne.
- Det er en pen katt du har, Sara.
Sara stryker kjærlig katten som ligger i fanget og maler så tilfreds.
- Ja, og så forstandig, svarer hun. – Den forstår at vi er på heimtur igjen.
- Heimtur? Hvor har du heimen din da?
- Finnmark.
- Hvor i Finnmark?
Sara ser på meg foraktelig. Var det noe hjelp i å nevne stedet for en sørlending? De vet jo nesten intet om det vidunderlige landet der nord. Hun hadde mange bitre erfaringer om dette fra sin landflyktighet sørpå.
- Har du noen gang vært i Finnmark? Spør hun tvilende.
- Ja, jeg er godt kjent der. Jeg har bodd der i tre år.
Da lysner det i Saras ansikt, og hun forteller glad hvor hun har hatt sin heim.
- Det var i ett av de fiskevær som tyskerne hadde brent ned. Hun fortalte strålende om hvor koselig hun hadde hatt det i stuen sin.
Hun fortalte også om sønnen som hadde rømt til fjells når tyskerne kom, og som var blitt soldat, men som ikke var mere.
- Han har gitt sitt liv for fedrelandet, sier hun vemodig, men også stolt, i det hun tørker tårer av kinnene med sin barkede neve.
- Nå vil jeg heim igjen. Heim til Finnmark.
- Men du Sara, det finnes ikke et eneste hus igjen i det fiskeværet. Du vil vel ikke reise dit ennå?
- Jo, dit skal jeg. Der er heimen min. Jeg orker ikke å leve hvis jeg ikke kommer heim igjen.
- Men vinteren da?
- Ute på stranda har jeg et naust. Det lå så langt unna at «disse svina» ikke så det. Det står igjen, og der skal jeg bo.
- Å bo i et åpent naust til vinteren, det er bare vanvidd, Sara. Du bør oppgi denne tanke.
- Aldri, kom det fort og bestemt. – I naustet skal jeg bo. Jeg må heim. Jeg skal spa torv og legge rundt naustet, og Mons og jeg skal få det så gildt sammen. Er det ikke sant Mons?
- Mjau, mjau! Sa Mons og mol videre.
- Men du Sara, hadde du det så vondt der du var som evakuert?
- Vondt? Nei, jeg har aldri i mitt liv levet så godt som i denne tid. Jeg bodde på en stor bondegård langt oppe i en dal. Det var mye skog omkring. Riktig rikfolk var jeg hos.
- Følte du det slik at de helst ville ha deg til å reise igjen, og så snart som rå var?
- Langt ifra. Jeg fikk betaling hele tida. Bonden bød meg dobbelt så mye om jeg ville slå meg til ro et år. De trengte hjelp på gården, men jeg greide det ikke.
Store blanke tårer rant nedover de furede kinn.
- Jeg lengter så heim. Jeg så ikke havet. Jeg følte meg så levende begravet. En dag ble min lengsel etter havet så sterk at jeg kløv opp på et av de høyeste fjellene der for om mulig å få til et lite gløtt av havet. Men nei, det var bare skog og skog så langt øyet rakk. Natten etter sov jeg ikke. Det var som jeg ville kveles. Jeg bestemte meg for å reise heim. Å, hvor fattig de er som ikke ser havet.

HEIM IGJEN. Illustrasjon fra Fiskerens Venn, 1945.

Sara løftet Mons opp fra fanget sitt og la den inn til kinnet og nesten hvisket: - Du Mons, det var deilig at jeg fikk berget deg.
- Hadde du Mons med deg sydover da du evakuerte?
- Ja far, i den gamle korga der. Mons og jeg vi kunne ikke skilles. Glad var jeg at ikke tyskerne oppdaget den, og nå skal vi heim igjen. Nå skal vi bygge stua vår og kjerka vår opp igjen.

Hun sitter en stund stille uten å si noe, men så ser hun på meg bedende og sier:
- Du, vi får vel fiskarheimen snart bygd opp igjen? Der på fiskarheimen hadde jeg så mang en deilig stund!

Dag etter dag på den lange ferden nordover, så jeg Sara sitte på dekket med Mons i fanget og nynnet og sang, mens et lykkelig, drømmende smil lekte over ansiktet. Sara reiste heim igjen, for å bli med å bygge opp det nedbrente land.
Lykkelige Sara!