Fest blikket på Jesus - alle dagar 

 

Det gjer godt å festa blikket på Jesus, "... trua sin opphavsmann og fullendar."
Kvifor? "... så de ikkje trøytnar og blir motlause."
Hebr. 12,1-3


Alle dagane våre "fekk form før ein av dei var komen."
Salme 139,16


Skal tru kva Gud har planlagt for denne dagen?

 

Ingrid Helland

 

 

 

 

 

 

 

Frå bibeltimen til Kjell Helland på bibelveka 9.-11. oktober 2020 i Bjørgvin krets:

 

Kongane i det delte Israelsriket

 

Me les 1. Sam 8, vers 1 til og med 7.


Det me kan kalla kongetida i det gamle Israel var tida frå Saul vart konge og fram til då Sidkia (Sedekias, Mattanja) vart ført til Babylon. 
Nøyaktig når Saul fekk kongemakt, veit me ikkje, for tidsrekninga i oppslagsverk varierer litegrann. Men årstalet for deportasjonen av Sidkia er det stor semje om - den vert sett til 586 f. Kr.. Tar me utgangspunkt i det Bibelsk Oppslagsbok fortel, så vart Saul salva til konge i 1027 f. Kr.. Dermed viser det seg at kongetida i det gamle Israel varte i bortimot 450 år.

 

Om dei tre første kongane fortel Bibelen veldig utførleg. Saul vart forkasta, David var kongen etter Guds hjarta og Salomo vart vide kjent for visdomen sin.  
Under Salomo var israelsriket på det største i omfang.  Men det skulle ikkje stå seg, for under son til Salomo, Rehabeam, vart det delt i to.  Etter Bibelsk Oppslagsbok skjedde dette i 931.  
Det som hende på den tida var at Rehabeam opplevde at folket kom til han med klage på store tyngsler og bøn om lempelegare kår, og han rådførte seg med dei to gruppene av rådgjevarar han hadde.  Dei gamle rådde han til å føya seg etter folket sine ønskje, dei unge eggja han til å vera hard.  Ulukka vart at Rehabeam vraka det gode rådet frå dei gamle og lydde det fatale frå dei unge, med det resultat at halve riket glapp frå han.  Han vart sitjande igjen med Sørriket (Juda, Tostammeriket), og resten tilfall Jeroboam Nebatson, som fekk Nordriket (Tistammeriket, Efraim, Israel).


I Sørriket rådde til saman 19 kongar og ei dronning i dei ca 350 åra frå Rehabeam og fram til 586, og Samulesbøkene, Kongebøkene og 2. Krønikebok fortel om korleis dei var, desse kongane; kva dei gjorde og ikkje gjorde og ikkje minst, kvar hjarta deira hadde sitt feste.  

 

Ser me nøye etter, viser det seg at det var tydeleg skilnad på det me kan kalla kongekvaliteten i dei to rika. Om kongane i Sørriket, der Jerusalem var hovudstad, står det om åtte av dei at han gjorde det som var rett i Herrens augo (Jaàs ha jasjàr beène JHVH).  Dette står det ikkje om nokon av kongane i Nordriket – ingen av dei får denne attesten. I tillegg står det om to av desse åtte kongane (Esekias og Josias) at dei ikkje hadde sin like korkje før eller etter seg.  Dermed ser me at nesten halvparten av kongane i Sørriket var det me kan kalla gode kongar, kongar som vandra på Herren sine stigar.

 

Om sju av kongane i dette riket var det sagt at han gjorde det som Herren mislika (Jaàs harà beène JHVH), og mellom desse sju er alle dei fire siste kongane, endå tre av dei var søner til den særs gudfryktige Josias og den fjerde sonesonen hans.
No - dette at sønene ikkje går i fedrane sine fotspor er ikkje noko eineståande i soga til Israel; det same gjeld sønene til profeten Samuel og sønene til øvstepresten Eli samt son til den gudfryktige kong Josafat og etterkomaren til den fromme kong Hiskias/Esekias. Denne siste var Manasse, ein av dei mest gudlause kongane i heile Israel si soge.

Dei fire kongane som står igjen var òg av slett papir.

 

I Nordriket rådde også totalt 19 kongar, men dèt over ein god del kortare tidsrom - godt og vel 200 år, fram til 722.  Den første av desse, Jeroboam Nebatson, ville hindra at folket i riket hans for opp til Jerusalem for å bera fram offer, derfor laga han seg like godt to gullkalvar og sette den eine i Betel og den andre i Dan.  Så sa han til folket at her er gudane dine, som førte deg opp frå Egypt.  Så ofra han sjølv til kalvane.  Dermed drog han folket inn i avgudsdyrking.
 

Av dei 19 kongane i Nordriket får heile tretten denne attesten:  Han gjorde det som Herren mislika/det som var vondt i Herrens augo (Jaàs harà beène JHVH) og følgde den syndefulle vegen som Jeroboam hadde følgt og fått Israel til å følgja.  I tillegg til desse fekk Jeroboam og Akab vitnemål om at dei for verre åt enn dei som hadde vore før dei - ein negativ motpol til Esekias og Josias i Sørriket.  Med andre ord var det heile femten kongar i Nordriket som det med reine ord vert sagt om, at dei gjorde det som var Herren imot - var avgudsdyrkarar.  Det same var to av dei fire som var att av dei nitten - dei hang alle fast i kalvedyrkinga som Jeroboam hadde innført. 


Eit lyspunkt i Nordriket var at kong Joram fjerna baals-søyla som far hans hadde fått gjort og ikkje gjorde Herren så mykje imot som dei  andre kongane.  Dette siste kan òg seiast om den siste kongen, Hosea.  Likevel var også begge desse kongane fanga inn av kalvedyrkinga.   

 

Om Jehu, ein av dei tre kongane som står att i Nordriket, heiter det at han dyrka gullkalvane i Betel og Dan - samstundes - som han rudde Baal ut or Israel.  Dette gir innblikk i korleis lys og mørke kjempa om herredøme i kongetida.  

 

Om dei to kongane som står att, Ela og Sallum står det ikkje noko avgjort, dei hadde òg begge kort regjeringstid, to år og ein månad, så deira påverknadskraft i folket vart heller lita.  Så dermed ser me at så godt som, ja, truleg alle kongane i Nordriket var kalvedyrkarar og følgde i Jeroboam Nebatson sine spor, sjølv om tre av dei (Joram, Hosea og Jehu) viste tendensar til å vilja gå i rett retning. 

 

Dermed ser me at kalvedyrkinga som den første kongen i Nordriket oppretta, ikkje let seg utrydda i løpet av heile riket sin ca 200-årige eksistens.  Først assyrarane si erobring og deportering av folket i 722 setter ein endeleg stoppar for uvesenet. 

 

Så litt om situasjonen i landet vårt. Korleis står det til hos oss? Finst det avgudsdyrking i den politiske leiinga og i folket? Eg kan ikkje granska hjarto og nyrer, men den som følgjer med på det som går føre seg i landet vårt, kan ikkje anna enn å verta uroa over mykje av det som skjer.

Kalvedyrking har me kanskje ikkje, men i den seinare tid har det sige inn over oss eit underleg krav om å dyrka det perverse. Talsmennene for dette er kanskje ikkje så veldig mange, men dei larmar som om dei skulle vera ein stor her og går fram med veldig aggressivitet og dyktigheit, så det kan sjå ut som om dei har mengda med seg. Motstandskrafta i folket ser ut til å vera lita, og i høge politiske kretsar ser den ut til å mangla bortimot totalt.

Glorifiseringa av det unormale, det abnorme, det perverse, det som er mot naturen, er i ferd med å gjennomsyra heile samfunnet vårt.
Dei små vert indoktrinerte heilt frå barnehagen med såkalla rosa kompetanse, som det så fint heiter, og nåde den som har ei anna meining. Det engelske ordet pride er eit namn på alt dette. Stoltheit!

 

For mange år sidan la eg merke til eit ord i Salme 12:9: 
«Rundt om svermar dei gudlause, når det som er usselt vert sett høgt mellom menneskeborna.»  Når det som er usselt vert sett høgt. Det er dette som no skjer.  Eg trudde ikkje at eg ville få oppleva det, men no er det her.

 

I ordtøka 3:35 står det: 
«Dei vise ervar ære, men dårane får berre skam.»
I ein engelsk studiebibel vert siste delen av verset omsett på ein heilt annan måte. Nemleg slik: «… but fools display dishonor.»  I ein fotnote står det utdjupande: «Literary:  but fools raise up (elevate, exalt) shame (dishonor).» 
Altså: Dåren løftar opp; glorifiserer skam og vanære. Dette samsvarar òg med den hebraiske grunnteksten. 
Her har me det altså igjen. Det usle vert løfta opp som noko stort, edelt og attråverdig. Akkurat som pokalen som vert vunnen i ei idrettsturnering. Den vert ikkje sett på golvet.

 

I Esaias 5:20 står det: 
«Ve dei som kallar det vonde godt og det gode vondt,
som gjer mørker til ljos og ljos til mørker,
som gjer beiskt til søtt og søtt til beiskt!»

Ve den som gjer dette!

 

Kva skal me så gjera?
«Når grunnvollane vert brotne ned, kva maktar då den rettferdige?» Salme 11:3   
Nei det er nok ikkje så mykje den enkelte kan gjera, men den som trur på Jesus har kontakt med han som kan meir enn alt. Den allmektige. 

 

Den legendariske Hans Sandvoll opplevde ei tid då han ropte til Gud og kjende det som om ropet hans ikkje nådde fram.  Så kom det til han: «Du ropar til meg som om eg var ein sovande Gud.  Eg søv ikkje. Eg gir nøye akt.» Slik er det. Han følgjer nøye med. Derfor legg me dette fram for han.

 

 

 

 

 

 

 


Guds under i de tomme hender

 

Johs. 6.1-14


MENNESKENE som søkte Jesus denne dagen hadde bruk for ham bare så langt han kunne tilfredsstille deres behov. Jesus hadde en mat å gi som de ikke spurte etter, men likevel mest av alt trengte - Joh 6,27
Også i dag har mange bruk for Jesus til å fylle det de kjenner behov for. Helse, fred i sinnet, glede, et meningsfylt liv.  Har du bruk for Jesus som livets brød? 
De Jesus mettet i ørkenen denne dagen ble nok sultne igjen. Men Jesus er kommet for å gi oss det Gud vet vi trenger framfor noe. Fred med Gud, et nytt liv, framtid og håp.


BRØDUNDERET i ørkenen viser oss samtidig hvordan Jesus i sin kjærlighet og allmakt har omsorg for oss i alle livets situasjoner. Slik viser han også hvordan hans barn skal ha omsorg for andres nød. Hvordan har du det i dag? 
Jeg regner med at du har mange ting å glede deg over. Men jeg tror også at du har bekymringer. Jesus kommer i dag for å hjelpe deg.


I DENNE TEKSTEN ser vi at en stor folkemengde fulgte etter Jesus til østsiden av Genesaretsjøen fordi de så de tegn Jesus gjorde ved å helbrede syke. Kanskje er det sykdom du sliter med.  Jesus står i dag med utstrakte armer for å hjelpe.  Han vil være sentrum i ditt liv. Da skal du få merke hvordan alle ting tjener dem til gode som elsker Gud. Ja selv om du ikke blir frisk, så skal du få tjene Jesus med din sykdom. Du skal i tro og tillit til Jesus få være et vitne om hans omsorg og hjelp.


JESUS setter Filip på prøve og spør v. 5: «Hvor skal vi kjøpe brød, så disse kan få noe å spise»? 
Vår tro blir bare satt på prøve når vanskelighetene er så store at vi blir hjelpeløse. Friske mennesker kunne ikke oppleve helbredelsesunder, og mette mennesker opplevde ikke noe brødunder. Men når alt syntes helt håpløst, da kunne Herren gripe inn.
Kjære venn, du skal få komme med det lille til Jesus, det som ser så ubetydelig ut. Jesus tar alt i sine hender og gjør under.


JESUS ER LIVETS BRØD. Når vi tar imot han, da tilgir han oss daglig alle våre synder. Han tilgir og gir oss ny kraft, frimodighet og glede. Når vi ikke ser noen utveg, da skal vi vite at Jesus vet hva han vil gjøre. Så spennende er det å være en kristen.
Men først må han lære oss troens regnemåte: FOR GUD ER INGENTING UMULIG.


HERREN PRØVER SINE disiplers tro på mange måter. Ikke alltid bare i det vi kaller prøvelser og vanskeligheter, men også i form av vanskelige oppgaver. Når vi sier ja til en oppgave, et kall og en tjeneste som overstiger våre evner og krefter, da får vi øye på de ressurser Gud er i besittelse av. Enten problemet er fem små brød og to fisker til fem tusen mennesker, eller våre små vitnesbyrd til et folkehav. Så vil underet skje når vi legger alt i Herrens hender og lærer av ham å løfte våre øyne mot Himmelen. For det var først da disiplene i troens lydighet begynte å dele ut av de velsignede gaver at de fikk oppleve å ta del i underet, underet i de to tomme hender.

 

Georg Kallevåg, Misjonssekretær Karmsund krets

 

 

 

 


En enkel evangeliepresentasjon


Jeg kjenner en sogneprest som ofte bruker en enkel illustrasjon av Evangeliet, både når han snakker til barn, og når han taler til voksne.

Han tar utgangspunkt i fortellingen om fariseeren og tolleren, og så sier han:


Ta fram den ene hånden din og knytt den, så peker du på alle fem knokene etter tur og sier denne setningen med ett ord knyttet til hver knoke:

«Gud, vær meg synder nådig!»
Så tar du fram den andre hånden, knytter den og sier på samme måte:
«Dine synder er deg forlatt!»

Forståelig og lett å huske.

Evangeliet handler om syndenes forlatelse, om synd og nåde.
Denne beskrivelsen handler om begge deler. Og det er det som må til.
Forkynner vi bare syndens følger, står folk igjen med spørsmålet: «Hva skal vi da gjøre?»
Forkynner vi bare nåden, blir den lett en sovepute for folk til ikke å omvende seg.
Derfor sier Peter da folket spør hva de skal gjøre etter hans tale på pinsedagen:

«Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave.»
Apostlenes gjerninger 2,38


Fra andaktsboken «Daglig påfyll for sjelen» av Håkon C. Hartvedt

 

 

 

 

Frelserhjertet

 

Mitt hjerte er som voks, smeltet inne i meg. Sal 22:15

 

Igjen står vi overfor Jesu lidelse på korsets tre, og det er frelserhjertet som beskrives her.

Kan du se det for deg? - Kan du tenke deg dette? At Hans hjerte måtte oppleve dette for din skyld! Han gav villig dette sitt hjerte inn under denne fryktelige lidelse - en lidelse til døden - for at du skal få leve!

Det er et hjerte som dør, du leser om her - og det er Guds eget hjerte!
Kanskje du da leser den såkalte «lille bibel» under et nytt lys da, når du har fått se dette:

«For så har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne,
for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» Joh 3:16


Så har Gud elsket! Stans nå for det! Så har Han elsket deg, at Han lot sitt hjerte smelte som voks inne i seg - i angst og smerte og frykt! - Og dette var Hans glede! Det var Hans glede, fordi du kom til å bli frelst ved det!

Ja, du har virkelig fått noe å gå videre på i dag - og alle dager - helt inntil du er hjemme der på den himmelske strand.
La ikke noe eller noen få slukke lyset fra Golgata for deg!
Be Gud om det! For det er her du fremfor alt møter Guds, og din sjels fiender!

 

 

Einar Kristoffersen, misjonssekretær Agder og Vestviken krets

 

 

 

 

 

Takk og lov for at de ventet


Å vente er slett ikke alltid lett. Av og til kan det virke svært vanskelig og uforståelig også. Det var nok alt annet enn lett for Israelsfolket, ja noen ville vel ha kalt det galskap, å bli stående uten å ruste seg til kamp når de så egypterhæren nærme seg, fanget som de var, med ryggen mot havet.


Etterpå skjønte de alle at nettopp dette ble deres redning. 
Hadde de gått til kamp, hadde det blitt totalkatastrofe. Menn, kvinner og barn mot en veltrent egyptisk hær med hest og vogner. Oddsene hadde mildt sagt vært dårlige. Men de ventet. Og Gud kunne vise sin makt.


Disiplene fikk også beskjed om å vente. Budskapet de fikk var klart. De skulle ikke forlate Jerusalem, men i følge Apostlenes gjerninger første kapittel, vente på det som Faderen hadde lovet, eller bli i byen til de ble ikledd kraft fra det høye, som det står i Lukas 24. Og hvorfor skulle de det? Jo, for at de skulle få kraft i det Den Hellige Ånd kom over dem, for så å være Jesu vitner i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende.

I dag kan jeg bare si: Takk og lov for at de ventet.
Hadde disiplene gått ut, uten å bry seg om denne formaningen, er jeg slett ikke sikker på at evangeliet ville nådd våre breddegrader.


I vår tid er vi flinke til å formalisere og organisere. Og alt må jo ha en eller annen form, og det må også være et visst system i det hele. Ellers blir det bare rot. Og Gud er en ordens Gud. 

Men former uten ånd, blir som en løk som ikke har kjerne. Lov og moral kan ikke frelse noen. Derfor måtte det komme en pinse. 


En historie som Anne Graham Lotz har tatt med i sin bok «Bare gi meg Jesus», sier litt om dette. 

Hun forteller om en mann som gikk til en jernvareforretning for å kjøpe en skikkelig sag, etter at et enormt eiketre hadde falt rett over tomten hans. Nå ville han ha en sag som klarte jobben. Ekspeditøren solgte ham da den beste motorsagen de hadde, og sa at denne ville skjære igjennom treet som om det var smør.


Men tre dager seinere kom mannen tilbake, dragende på den store motorsagen. Håret var i uorden, ansiktet dekket av tre dager gamle skjeggstubber og klærne var svette, skitne og illeluktende. Han slengte sagen i gulvet, slo knyttneven i disken og skrek til ekspeditøren. –Du sa at denne sagen kunne sage eiken som om den var smør. Men nå har jeg holdt på i tre dager, og det eneste jeg har klart å sage er noen tynne, små greiner. Denne sagen virker ikke. Jeg vil ha pengene tilbake!!

Ekspeditøren skjønte ikke dette. Han mente sagen skulle være i perfekt stand. Han gikk derfor rundt disken, bort til sagen, bøyde seg ned og trakk i den lille svarte snoren. Sagen startet med et brøl. Mannen skvatt til, og utbrøt: «Hva var det for en lyd?»

«Den stakkars mannen hadde forsøkt å bruke en motorsag til å skjære tre med uten å starte den! Han minner meg om mange kristne jeg kjenner. De forsøker å leve kristenlivet uten å aktivisere Kraften. Det er kanskje mulig å få noe ting gjort uten Kraften, men anstrengelsen og kampen vil gjøre at de fleste  får lyst til å gi seg. Og Kraften er ikke så mye en «hva» som en «Hvem». Kraften er Personen Den Hellige Ånd.», skriver Anne Graham Lotz. 


Det er dette pinse handler om. 
Pinseunderet og pinsekraften er ikke forbeholdt karismatikere, og det er heller ikke tenkt som en ekstrasak for spesielt interesserte. Den Hellige Ånd er «en guddommelig nødvendighet som blir gitt til hver eneste troende i omvendelsesøyeblikket», som Lotz videre uttrykker det. 

Det gjelder bare at vi slipper Ham til. Både i vårt personlige liv – og i alt vårt arbeid.
Men noen er redd Ham og setter opp en paraply i stedet for en trakt som kan ta imot. Det skulle ikke vi gjøre. For Hans mål er jo det samme som vårt: Menneskers frelse – og Jesu navns herliggjørelse.


Håkon C. Hartvedt, Fitjar

 

 

 

 

 

Guds nåde er større


“For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen. Og så begynte festen og gleden». Lukas 15, 24.
Bibelverset er hentet fra beretningen om den bortkomne sønnen og hans bror som du finner i Lukas 15, 11–32. Beretningen tydeliggjør Guds kjærlighet og nåde.

Hvor er jeg i denne beretningen? Handler det om meg? Er jeg en av sønnene? Eller er jeg den som hører, ser og observerer?

Sønnen fikk frihet til å velge og etablere et helt nytt liv med arven som han hadde tatt med seg. Han valgte å flytte langt hjemmefra. Der gikk det ikke så bra med ham. Han tapte alt på en slik måte at han måtte dele livet sitt sammen med grisene med å være en gjeter. Matmangel gjorde at han begynte å lide nød og han måtte ta til takke med den samme maten som grisene fikk. Han måtte spise fruktavfall for ikke å sulte i hjel. Han var kommet fullstendig på et bunnivå i livet. Livet var uten innhold og var meningsløst. Han hadde brutt kontakten med hjemmet (farshuset) og var kommet bort fra samfunnet med sin Far.

 

Hva vil Jesus fortelle oss?
Det finnes ikke et menneske som har falt så dypt, at ikke Gud kan redde (frelse) det.

Midt i sin nød og elendighet kom sønnen til seg selv. Han fant veien tilbake til hjemmet og fikk komme som han var. Far hadde ikke gitt han opp – et farshjerte fylt av kjærlighet til sønnen – lengtet etter ham. Nye klær lå og ventet og var klar til bruk. Hans eldre bror likte ikke en slik generøs behandling.

Har vi Guds øyne i denne situasjon?

Guds nåde er større enn alle våre feil og mangler.

 

Tor Øyvind Sandaker, Askøy

 

 

 

Vil Gud ikkje vera bygningsmann ...
 
"Gud signe vårt dyre fedreland og lat det som hagen bløma!
Lat lysa din fred frå fjell til strand og vetter for vårsol røma!
Lat folket som brøder saman bu, som kristne det kan seg søma!

 

Vårt heimland i mørker lenge låg, og vankunna ljoset gøymde.
Men, Gud, du i nåde til oss såg, din kjærleik oss ikkje gløymde.
Du sende ditt ord til Noregs fjell, og ljos over landet strøymde. 


Og Noreg det ligg vel langt mot nord, og vetteren varer lenge,
men ljoset og livet i ditt ord det ingen kan setja stenge.
Om fjellet er høgt og dalen trong, ditt ord heve då sitt gjenge.

 
Så blømde vårt land i ljos og fred, det grodde så grønt i lider. 
Men atter seig natt på landet ned med trældom og tunge tider.
Og folket det sukka etter ljos, og du lyste opp om sider. 


Og morgonen rann, og mørkret kvarv, som lenge vår lukka skygde. 
Du atter oss gav vår fridoms arv og honom i trengsla trygde.
Du verna vårt folk og gav oss fred, og landet med lov me bygde.

 
Vil Gud ikkje vera bygningsmann, me fåfengt på huset byggja.
Vil Gud ikkje vera by og land, kan vaktmann oss ikkje tryggja.
Så vakta oss, Gud, så me kan bu i heimen med fred og hyggja! 


No er det i Noreg atter dag med vårsol og song i skogen.
Om sædet enn gror på ymist lag,
det brydder då etter plogen. Så signe då Gud det gode såd
til groren ein gong er mogen!"
Elias Blix, 1891

 


Ja , etter alle desse åra vert denne teksten stadig meir aktuell. 
Me kunne like gjerne gått tilbake til
Salme 127,1-2, der me finn grunnlaget for den
innhaldsrike salma som Elias Blix har gjeve oss:


"En sang ved festreisene. Av Salomo. 

Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves.
Dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves.


Forgjeves står dere tidlig opp, setter dere sent ned, eter slitets brød.
Det samme gir han sin venn mens han sover."


Gud har gjeve oss 75 år med samanhengande fred i vårt kjære Noreg.
Så lat oss i fellesskap TAKKA  Han for det i dag,
og i dagane som ligg framføre. 
       

Børge Løype, rekneskapsførar DISM

 

 

 

Mitt valg er gjort…


”Det som har hendt, skal henda igjen, og det som vart gjort, skal gjerast på nytt.
Ingen ting er nytt under sola. Blir det sagt om noko:
«Sjå, dette er nytt», har det likevel hendt i tidlegare tider, lenge før oss.»

Fork. 1, 9-10


I gjennom alle tider har enkeltpersonar og grupperingar hevda å ha funne svaret på dei store spørsmål - søkt etter svar på dei evige ting - det som er etter livet. Bibelen seier at vår Gud er ein evig Gud som var frå byrjinga av. Skal ein finna svar på dei evige verdiar må ein venda blikket mot Jesus og dei ord han har tala. Får Guds ord plass og innverknad på våre liv? 


Det er berre éin Gud og far over alt liv, og igjennom alle tider. Eg er glad for å ha fått del i denne evige Gud. Eg fryktar ikkje for noko vondt når eg har den evige og uforanderlege Gud med på laget.
David sitt vitnesbyrd om dette er slik:
«Om eg så skulle vandra i dødsskuggens dal, ottast eg ikkje for vondt.
For du er med meg, din kjepp og din stav, dei trøystar meg.»

Salme 23,4

 
Som fiskar, under skiftande verforhold og fiske, er ting ofte uforutsigbare, har eg fått erfara. Men for ein kristen er det under alle forhold ingen skiftande skugge:
"Herren er mitt ljos og mi frelse, kven skulle eg ottast?
Herren er vernet om mitt liv, kven skulle eg reddast for?»
Salme 27,1

 
På søndagsskulen på Flatøy sang vi sangen "Mitt valg er gjort, jeg vil følge Jesus".
Under skiftande omstende og urolege tider og tankar, er det viktig å ha bygd huset på fjell; på Jesus. Då kan det storma, og då kan folk hevda det eine og det andre. 

 

Sats på Jesus!
 

Jan Arve Birkeland, Flatøy

 

 

 

 

 

Ei hand på rattet»

Versa i Fil 4,4-6 har følgt meg heilt frå konfirmasjonstida. Dei har hjelpt meg til å halda på den kristne trua heile livet.
Gled dykk i Herren, seier Paulus. Når eg har funne ein så trufast venn, er det verkeleg grunn til glede.

I v. 6 står det: "Ver ikkje urolege for noko, men legg alt de har på hjarta fram for Gud i bøn og påkalling med takkseiing." 
Av og til har eg nok tenkt at det er no litt uansvarleg å ikkje vera uroleg for noko. Når eg veit kor mange farar som eg og andre i familien kan koma borti, så blir det mest litt naivt. Men ettersom åra har gått, og eg ser tilbake på alle dei episodane i livet der Jesus har hatt "ei hand på rattet", må eg erkjenna at desse versa er til å stola på.
Me syng: Tett ved sida mi går Jesus, alltid vil han vera der. Eg treng ikkje gå og ottast, når eg fylgjer Jesus her.
Og det viktigaste av alt, den åndelege dimensjonen i livet er i trygge hender i fylgje med Han.
Når eg kjem til kort, er Jesus der: Kom til meg alle som slit og strevar med livet. Eg vil gje deg kvile.
Vegen til Jesus er den einaste vegen me kan gå for å få frelse og evig liv.

Det var ein periode i livet då eg syntest det gjekk ganske bra. Eg var med på mykje interessant, og hadde det kjekt. Men det vart for mykje. Eg vart nedfor og såg svart på det. Då kom ordet frå Filipperbrevet til meg på nytt, og eg fekk kjenna kor sanne orda i Bibelen er: 
"Og Guds fred, som går over all forstand, skal vara dykkar hjarte og tankar i Kristus Jesus." (Fil 4,7)

Denne freden får eg kjenna på kvar dag. Den er ein verdifull skatt i ei tid der krig, uro og omveltingar pregar nyhetene.
Eg trur at Jesus snart er på veg tilbake til jorda, men me som er hans born har ingenting å frykta.
Salme 37,5: "Legg din veg i Herrens hand! Set di lit til han, så grip han inn."

 

Endre Stople, Skjold

 

 

For at me skulle bli frelste



Jesus døde for meg. Tenk det han døde for akkurat meg og for akkurat deg.
Det e heilt sjukt å tenka på at han kjente oss fra før me var i mors mage. Vårt liv e planlagt. Våre dager e talte og me kan kvila i det.
Det er heilt fantastisk.

Før var eg bare ein kristen sidan eg var «lært» opp til det. Så måtte eg ta eit valg ca når eg begynte på vidaregåande.
Eg valgte å gå på møter. Eg valgte å vær med i styrer. Eg valgte å vær med på barnelag. Eg trur dette var Guds plan.
Eg klare ikkje å sjå at det er Guds plan når det skjer, men etterpå.

Han er der for meg - alltid! Han tilgir meg.
Derfor døde Jesus for oss; for at me skulle bli frelste og komma til himmelen. Gud såg at me ikkje klarte å vær syndfrie og sende
derfor sin eigen son for å frelsa oss.

For eg veit kva tankar eg har med dykk, seier Herren, fredstankar og ikkje ulukketankar.
Eg vil gje dykk framtid og von.

Jeremia 29,11

Frykt ikkje for Herren din Gud er med deg over alt der du går. Me skal ikkje frykta fordi me har Gud med oss, og han har lagt ein plan
for oss fra den dag me blei født. Så er det me som vel om me vil følgja den eller ikkje.


Sofie Voster, Tau





Min Jesus lever

"Gud gav sin sønn, hans navn er Jesus
Han kom til oss, for å gi oss fred
Han gav sitt liv for å gi oss frelse
Hans tomme grav den viser, at han lever i dag."

I påsken for noen år siden hadde vi besøk av Frelsesarmeen i bedehuset vårt.
Da sang de sangen som er sitert over. Selv om jeg kunne den fra før, ble det en helt ny sang for meg, og har fulgt meg siden.
Fikk trykket den opp og hengte den på døra på fryseskapet i kjøkkenet mitt.

At Jesus lever i dag er min store trøst i livet. En som jeg daglig kan snakke med, og som går ved min side og leder min gang. Derfor er mitt ønske og bønn til Gud at mange måtte få oppdage at Jesus lever i dag og ta i mot hans frelse.

Ønsker alle en god og fredfull påske!

 

 

Gunnlaug Sandvik, Drag i Tysfjord

 

 

 

 

Guds omsorg

Den første leiren jeg var på, sang vi leirsangen «Kor stort min Gud at eg ditt barn får vera… ».
Det har jeg fått erfare, at det er godt å få være et Guds barn.
Hans ord og løfter står fast til evig tid.

På vår vandring gjennom livet møter vi medgang og motgang, sorg og savn.
Men på tross av våre omstendigheter er Gud den samme.
Guds omsorg er vanskelig å forklare, den må erfares.

Et av hans løfter er at han vil gi oss hvile.
Vi kan legge alt på han. Det er godt å være i Herrens hender, han har omsorg for hele oss.
Tenk at vi kan vende oss til han som stilner stormer, gjenoppretter liv og tilgir alt.
Alt er mulig for han.

Jeg vil dele et dikt, som jeg synes er så fint. Skrevet av Nina Fjørtoft:
Som din dag er
skal styrken din være.
Dette løftet er til deg.
Når du ikke klarer gå veien
vit at da vil jeg bære deg.

Aldri vil jeg gå i fra deg.
Trofast jeg holder din hånd.
Jeg vil deg lære og lede.
Jeg vil løse deg fra vonde bånd.

Hvil da trygt du mitt barn
stol på løftene mine.

Hvert et løfte står fast.
Hver natt… hver dag og hver time.


Bjørg Njøten, styremedlem kretsstyret i Bjørgvin DISM 

 





Ikke glemt av Gud



Jesaja 49,13 – 16.

Har Herren forlatt deg?
I fangenskapet så ikke Guds folk Herrens vei og de trodde at de var glemt av Gud. Gud henvender seg ikke bare til et folk, men Han taler til den ene som måtte kjenne seg forlatt av Gud. ”For Herren trøster sitt folk, han forbarmer seg over den elendige (v.13). Vandringen på livsveien kan synes tung og lang. Sykdom, vanskeligheter i familien, økonomiske problemer eller man har ”trådt midt ute i det”. Det kjennes slik at (v. 14) "Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg." Dette er ikke i tråd med Guds tanke og vilje.

Herren glemmer deg aldri
Gud grep inn i ditt liv. Han fant deg som den du var, skyldbetynget, redd, svak og hjelpeløs. Han tok seg av deg og trøstet deg. Han gav deg forvissning om at dine synder er forlatt og at du er Guds barn gjennom det som skjedde med Jesus i hans død og oppstandelse.
"Jesu, Hans Sønns blod, renser fra all synd" (1 Joh 1,7).
Ordene fra Jesaja 43, 1b møter deg: "Frykt ikke! Jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min." Herren glemmer deg aldri. Guds kjærlighet og omsorg for deg er sammenlignet med (v. 15): "Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt liv sønn? Om moren skulle glemme sitt eget spedbarn, så er du ikke glemt av meg", sier Gud (v. 15b). Guds hjerte svikter aldri. Det viser at Guds kjærlighet er uendelig.

Sterke bevis 
Du er inngravert i Guds hender (v.16): "Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg, dine murer står alltid for meg." Det er som Gud sier: ”Hvordan kan jeg glemme deg, du som er opptegnet (inngravert) i mine hender?” Det er nærliggende å tenke på naglemerkene i Jesu hender. Sårmerkene er en stadig påminnelse og bevis på at du er elsket av Gud, og at ingen og ingenting skal kunne rive deg ut av hans hånd og skille deg fra hans kjærlighet til omsorg for deg i Jesus Kristus (Rom. 8,37 – 39). Dette er Guds vern og omsorg.

Tor Øyvind Sandaker


Frykt ikkje for i morgon...


Overskriften er hentet fra Sveinung Hølmebakk sin sang med samme tittel. I disse corona-tider hadde jeg lyst å skrive noen linjer til deg som kjenner på angst og usikkerhet. Mange ting rundt dette viruset gjør oss urolige.

Da er det godt å få gi deg noe fra den store trøsteren og hjelperen, Gud vår Far som sier:
”Frykt ikke, for jeg er med deg! Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud! Jeg styrker deg og hjelper deg
og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.”
Jes 41,10

Tenk å kunne gå til Ham når vi kjenner at redselen tar oss. Vi skal få hvile hos Ham. Der er det trygt og godt å være. ”Ingen er så trygg i fare, som Guds lille barneskare.”

Jesus sier i Joh 14,27:
”Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere.
La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!”


Jesus ønsker å gå gjennom livet med deg. Det vi trenger å gjøre, er å ta imot og holde oss nær til Ham. Vær ved godt mot kjære venn, og Gud velsigne deg!


Her kan du høre Sveinung Hølmebakk synge "Frykt ikkje for i morgon".



Georg Kallevåg, Misjonssekretær Karmsund krets

Er du der far?

Sjølv om vi i desse tider nesten ikkje reiser kollektivt, så ei lita forteljing
om ein gut og ein far på ein overfylt buss:


Fritt gjengitt:
Far held den vesle guten i handa. Med den andre handa; eit godt tak i stroppen frå taket.
I trengselen såg guten så vidt far si kraftige hand utanpå si. Guten var redd.
- Er du der far? Far gir guten sin eit lite ekstra trykk og svarar: - Eg er her!
- Godt du er her, far! svara guten letta.

Då bussreisa var slutt, kom det eit lite, enkelt og sant vitnemål frå den vesle guten:
- Godt at du var der heile tida! Eg kunne ikkje sjå deg, men då eg høyrde stemma di og
kjende handa di, visste eg at du ikkje ville sleppa meg.


I Bibelen les vi om den allmektige Far:
Ver modige og sterke! Ver ikkje redde og lat dykk ikkje skremma av dei!
For Herren din Gud går sjølv med deg.
Han sviktar deg ikkje og går ikkje frå deg.

5 Mos 31,6

Men Herrens auge kviler på dei som fryktar han og ventar på hans miskunn…
Salme 33,18


Ingrid Helland